12 februar.
Hei !
Det er utrolig deilig å være i Caribien. Det gjer ingen ting om underlaget svaie, vindane ule. Det er akkurat slike lydar som skal til for å slappe godt av. Vi har tatt av oss klokka, står opp når det passe og legger oss når øynene ikkje vil holda seg oppe lenger.
Her har eg oppdaga den verden eg ikkje ante at eg skulle få sjå. Eg trudde at enten var ein født for å kunne pusta i maska eller så var ein det ikkje. Men nå trur eg at den som vil klara det, klare det. Under vannflaten finns jo så mye. Fisker i alle regnbuens farger og i alle fasonger, store og småe. Fleire har ein nydelige mellomblå farge. Knall gult er og ein farge som er mye brukt. Me får lov å gå nær inn på utan å skremme dei. De drive med sitt om me går rett over.
Det er også veldig masse lys under overflaten. Skyene ser me også under vann. Vi har også svømmt over skillpadder. Eg skulle ønska eg kunne malt litt meir med ord, så kunne dokke bedre forstått. Men nå må eg heller bare anbefale dokke om å snorkla der dokke er. så får dokke finne ut kva eg snakke om.
Me spise massse god mat. Signy tryller frem litt av kvert. Kvar dag lage me fersk brød. Nå er Venke og meg også blitt bakare. Brødet blir steikt oppi ei gryta på komfyren, og alltid smake det himmelsk.
Nå har me smakt både barakuda og kongefisk. Kjøttet har konsistens som kylling. Når Signy har filetert fisken finn vi heller ingen bein, så eg trur dokke ville likt smaken alle som ein.
Nå befinn me oss mitt i ein nasjonalpark, Tobago Cay. Det hender det regnar noen sekunder av og til. På de små øyene rundt vokser palmer. Som sagt slik er det for meg å ha det eksotisk. Alltid akkopanjert av naturens egen lydharpe.
Aase
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar